Winds of change

Det å være syk over tid gjør noe med deg. Ikke minst så stoppe man opp og tenker gjennom sine egne prioriteringer. Så siste mnd har jeg tenkt. Og tenkt. Og funnet ut at fra nå av skal jeg prioritere MEG, og si nei til alt som ikke gavner MEG.

 Egoistisk? Ja, absolutt. Men jeg er sliten av å dra strikken for å yte no ekstra, ikke minst fordi man opplever at misnøye er eneste takken man får - ofte. Det som i starten er en ekstraservice, blir etterhvert en selvfølge. Og til slutt blir det et krav. Fra omgivelsene. Og da forsvinner "belønningen" for å gå en mil ekstra. 

Og så har jeg savnet å ha mer tid til overs på egen familie. Jeg er ikke gift for at vi to skal ha to separate liv. Det er greit å ha ulike interesser. Men det er ugreit å ikke ha tid til å være sammen. 
Så jeg har planlagt følgende for 2018: Med ett unntak (instruktørkurs i regi av NSK) skal jeg ikke holde helgekurs. Jeg skal holde kurs på hverdager, kveldstid, maks to kvelder per uke. I regi av Doglife. Men ikke hele helger. Helgene blir øremerket familieliv. 

Så dermed har jeg valgt bort en del. Og det er greit. Og jeg har droppet noen trenings-planer jeg hadde, for egne hunder i 2018. De står det nok fint over. For familieliv betyr ikke passivt liv for hunder. Tvert imot betyr det turer i skog og mark. Og nå garantert en del fjellturer, i og med at vi i dag fikk tilslag på hytte vi har lagt inn bud på, på Glåmos, Røros. Jeg tror nok hundene syns lange fjellturer er like bra aktivitet som mye annet. Og de skal jo fortsatt trenes; i smeller, lydighet, rally og bruks. Men ikke så intenst som jeg hadde planlagt i utgangspunktet. 

Nova ble søndag som var 9 måneder gammel. Og har dermed gått over fra valp til unghund. Siste måned har vært "rolig" for henne også i og med at jeg har vært så syk som jeg har vært. Men hun har taklet det utrolig bra, selv om jeg ser at det kribler i kroppen på henne. Hun har vist seg som en utrolig flott hund: godt gemytt, sosial, vennlig, energisk, intens. Ingen intimitetessone...så det å få en stor beauceron i fanget er hverdagskost her. For å koooooooose. Hun elsker å erte Diva, som er en kruttønne av dimensjoner. Temperament av en annen verden, dog like fullt sosial og vennlig og med masse humor og godt gemytt. Jeg er utrolig fornøyd med begge de to unghundene (Diva er nå 11 mnd gammel), de har utviklet seg til mye mer enn hva jeg hadde turt å håpe på da jeg kjøpte dem. Jeg gleder meg til å se dem vokse videre, få trent med Nova (Diva trener med Eirun), og se hva jeg få gjort sammen med henne. Og Lotta er og blir en superhund  :) som jeg digger. Og jeg tror 2018 blir minst like bra som 2017 sammen med Lotta.