Utmattelse

En uke har gått siden tredje EC90-kur. Og for hver kur merker jeg at jeg blir stadig mer "utmatta". En veldig rar opplevelse når man er vant til å alltid ville mye, og evne mye, alltid har vært "duracell" og alltid hatt masse energi. Nå greier jeg ikke engang mobilisere energi når utmattelsen slår inn. Da må jeg enten sove, eller så blir jeg liggende på sofaen, våken, men orker ikke tenke så mye. Det betyr jo også at jeg har blitt en ganske stille person å bo sammen med. Rett og slett fordi jeg ikke orker mobilisere så mange tanker, eller meninger. Jeg har nok med å være tilstede. "Gjør" jeg "for mye" (dvs ikke så mye), kjenner jeg at "noen kutter strømtilførselen" til hjerne og kropp, og i verste fall da må jeg umiddelbart sette meg ned for ikke å få blodtrykksfall. 
 

Denne utmattelsen er verst første del av dagen. Jeg bruker lang tid på å "våkne", komme meg ut av senga, få stelt meg og kommet ned på stua. Deretter må jeg bruke tid på sofaen før jeg orker å ordne med litt mat. Kvalmen håndterer jeg greit med tabletter, Ettermiddagene varierer. Noen dager syns jeg det går greit å lage en enkel middag til meg og mannen min, andre dager må han ordne seg mat selv. 

 

Jeg lærte å strikke da jeg var 4 - 5 år gammel av min kusine Lisbeth, som er noen år eldre enn meg. (Takk Lisbeth - det har vært en veldig givende, kreativ og nyttig kunnskap å ha). Strikke kan jeg derfor omtrent gjøre i søvne. Men etter tredje kuren har jeg hatt noen dager der denne utmattelsen har vært så intens at også det å strikke har vært umulig.  Så dagene blir korte - hvis jeg teller timene der jeg faktisk evner å gjøre annet enn å sitte/ligge på sofaen. Forhåpentligvis blir dette litt bedre de to neste ukene før fjerde EC90-kur. Jeg merker at "utgangspunktet" ved hver kur - sånn mtp fysisk form, blir litt dårligere for hver runde,. SÅ cellegift er gift. Om dette blir verre eller bedre gjennom Taxol-kurene (12 stk) vet jeg ikke men jeg håper jeg orker litt mer enn det jeg gjør nå. Noe annet som bekymrer meg litt rundt Taxol-kurene er risikoen de gir for nerveskader og hjertesvikt. Jeg trenger hendene mine - intakte og uten nevropati - for å være kreativ. Og jeg vil gjerne ha nok følelse i bena mine (og intakt hjertefunksjon)  til å kunne komme meg ut på fjellturer igjen, når -forhåpentligvis - formen bedres. Men jeg må bare vente og se - og uansett må jeg ha denne behandlingen.