Trening og oppdragelse. Og forskning.

Hund og adferd, og forskning.

Som forsker og hundenerd er jeg kronisk opptatt av hva sier forskning. Om adferd, og hunders adferd ift treningmetoder, ift læring, ift det meste.
Og siste årenes forskning er ganske entydig, i motsetning til hva den er innen mitt eget fagfelt medisin – der det er til dels en del sprik mellom studiene som gjøres.

Og som hunde-eier, som er aktiv innen hundetrening (i tillegg til den daglige oppdragelsen) vil jeg gjerne håndtere hundene mine best mulig, slik at de lærer mest mulig, med så varig resultat som mulig, og uten noen form for negative men. Om mulig.

Så derfor meldte jeg meg bla på utdanning innenfor hundeadferd, på landbruks -universitetet på Ås. Og ble der ganske skuffet over nivået. Dvs mangel på nivå. Eller mulig jeg bare er «vanskelig» fordi jeg har lest meg opp på emnet i forkant. Kontinuerlig, over mange år.

Jeg VET at studier "all over" viser en stor og entydig fordel av positiv forsterkning (jeg kommer tilbake til forskningen). Sett i lys av den norske hundeloven så mener jeg at Norske hundeinstruktører og trenere ikke trenger å få repetert dette til det kjedsommelige. Det som er mer interessant er HVOR GÅR GRENSEN for den enkelte hund, ift belastninger vi utsetter hunden for. I den daglige treningen, I hverdagen. Og jeg er LEI av å diskutere de ulike læringsprosedyrene; positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff, negativ straff. Hundeloven gir noen grenser, men berører bare overflaten av disse, og sier ikke all verden om belastningen av den enkelte hund. 

Jeg vil heller diskutere hva vi gjør med hundene våre; i hverdagen; hvordan vi belaster dem; hvordan kan vi behandle dem slik at de uansett læringsprosedyre kan få størst mulig gevinst til minst mulig belastning.

Så først over til forskning:
Der er mange studier nå, som er entydige mtp hvordan hunden lærer best: Positiv forsterkning, belønningsbasert. Og studier er entydige mtp adferdsproblemer – disse er i stor grad assosiert med straffebasert håndtering av hund. Straff gir passive hunder, med økt forekomst av både aggresjon av alle typer, angst, redsler og redusert evne til læring. Uansett hva man ser på av adferdsproblemer koker det ned til at positiv straff og negativ forsterkning øker problemene, og at positiv forsterkning reduserer dem.
Det viktige er å vite at det er hunden som skal oppleve konsekvensene som ubehagelige, og at det iflg læringsteorien dreier seg om straff kun når adferden reduseres i intensitet, frekvens eller varighet.

Så straff er UT. Noe der ikke er tvil om iflg forskning per i dag. Samtidig er virkeligheten slik at vi alle, hver dag, bruker alle fire læringsprosedyrer på hundene våre. Enten vi erkjenner det eller ikke. Ev så bare avbryter vi adferd, uten at det verken er straff eller belønning og ingen har lært noe som helst. Eksempelet der er tigging ved bordet: du tar hunden i halsbåndet, kjefter på den og drar den tilbake til liggeplassen. Om hunden opplevde dette som en straff, bør den neste dag tigge mindre ved bordet. Om den tigger like mye var det du gjorde ingen straff, kun et avbrudd av adferden «å tigge».  Selv om du påførte hunden "ubehag". 

Så det JEG vil diskutere er HVOR går grensen ift håndtering – HÅNDTERING – av hund. Glem prosedyrene. Hva er ok ift det å trene hund, og å oppdra hund.

Noen hunder opplever STRENG STEMME som straff og blir lave og ubekvemme og engstelige av DET. Spesielt bør vi være forsiktige med valper, som er myke og har lite mot og drifter ennå. Hva er å belaste en hund for mye?

Som mor som har oppdratt fire veldig energiske, selvstendige, smarte og stødige og trygge barn, er jeg av den formening at oppdragelse også inneholder grensesetting med skisserte konsekvenser. Og oppdragelse av hund er ikke så ulik, mener jeg. MEN: hunden må ikke oppleve konsekvensene så harde at de blir utrygge, engstelige eller får redusert evne til lek, sosiale evner eller problemløsing (som forskning viser at hunder trent med straff får). Derfor er det viktig å kjenne hunden sin. Og ha som forutsetning: Oppdragelse og trening skjer med positiv forsterkning og kun unntaksvis med «straff». Og da av en slik art at hunden ikke opplever økt angst, redsel eller usikkerhet. Kun reduserer forekomsten av den adferden vi ønsker mindre av. Og som regel kommer vi i havn ved å belønne kun ønsket adferd, og ignorere uønsket. Mye tryggere fremgangsmåte, med mindre risiko for feilskjær.

Som med barneoppdragelse koker det ned til: Kjenn hunden din og ikke utsett den for belastninger som kan redusere evnen til lek, problemløsing og sosiale interaksjoner med andre. Ha som basis: Lek, samarbeid, belønning. Og kun i unntakstilfellene; "brannslukking" i form av straff. 

Men vit; at uten at du vet det, enten du er bevisst på det eller ikke, så bruker du hver dag alle fire læringsprosdyrer i din omgang med både hunden din (og menneskene i livet ditt). Selv om du er "100 % hverdagspositiv" og har en ide om at du aldri bruker positiv straff på hunden din. 

Belastes hunden din mer enn den burde? Er du rettferdig mot hunden din? Er du utydelig? -DET kan i så fall oppleves som både positiv straff og negativ forsterkning av hunden din..... Gå noen runder på DET. Og i deg selv.