Søte Alva

Da Lotta fikk valper i fjor vår, hadde jeg ingen planer om å beholde en valp selv. Men så ble hele valpekulllet en lang historie, med salmonella, karantene og "hæla i taket" i nesten 6 måneder. Oppi alt dette viste Alva seg frem som et veldig krevende valp, med mye energi, robust, tøff og veldig selvstendig. Hun likte ikke å bli holdt eller håndtert, freste som et lemmen når hun "måtte" ting hun ikke "ville". Og jeg innså at jeg der og da ikke kunne selge denne frøkna til noen som helst, fordi jeg garantert ville få henne i retur. Ev klager på henne fordi hun ville vise seg som en "umulig hund". 

Så jeg beholdt henne, og har hele siste året jobbet systematisk med henne. Innkalling, det å roe seg, det å samle seg i hodet når hun egentlig bare ville koke over, finne avknappen innendørs. Hun har krevd mye,  og vært mye og tatt mye plass hele dette året. I sommer falt "poletten" plutselig ned, og hun kunne - så og si over natten - fokusere, konsentrere seg og ble da "trenbar". Så da startet vi hverdagslydighets-trening med sitt, gå pent, og sevfølgelig - fortsatte på innkalling og det å holde seg nært fører når man er utendørs. 

Men det å bli nesten voksen dro også med seg noen andre ikke enkle sider. Hun og Nova snakket ikke samme språk, og Nova - som den frk Narvestad og kontroll-freak hun er, syntes tydelig at Alva var altfor uoppdragen og hektisk i en del situasjoner, og gikk da inn for å oppdra henne og fortelle hvor skapet skal stå. Noe Alva syntes har vært veldig stressende, og dermed reagerte hun helt motsatt av hva Nova fant ønskelig. Så selv om MH viste at Alva ikke har redsler og ikke har særlig med "indre stress", er skuddfast og en stødig hund, så ble hjemmesituasjonen veldig stressende for henne. 

Når hun også tydelig fortalte med hele seg da hun ble stressfri og enkel å håndtere, med god avknapp, hjemme hos en venn av meg, Bente (og hennes ektefelle), var det ikke noe å lure på lenger. Så hun tok egentlig valget selv. 
Alva har derfor flyttet hjemmenfra, til Bente og hennes familie, inkludert firbent stebror på 8 år, kleine munsterlander Figo.  Og der blir hun. Noe jeg er veldig glad for. For ingen skal måtte leve et liv i kronisk stress - det ødelegger både mental og fysisk helse, for både hunder og mennesker. 

Bilde under et tatt av ny eier, der er hun sammen med stebror Figo <3