Sara

Sara er en av de snilleste hundene jeg har hatt i mitt liv. Tolmodig med alle tobente og valper. Søt, godt gemytt, vennlig, nyskjerrig men ikke påtrengende.  Og MORS hund. Begge veger. Lydig mot mor (men ikke så lydig ovenfor andre..), på settermåten: "Ropte du? Ok - skal bare....ok-ok-kommer... " Har aldri stukket av fra meg ute på tur når hun har gått løs. Alltid kommet på innkalling. Alltid vært opptatt av å være der mor er. Så om jeg tar meg et bad, ligger Sara ved siden av badekaret. Om jeg lager mat, ligger hun på kjøkkenet. Om jeg slapper av i sofaen, ligger hun ved siden av meg. Og helst oppå meg, om hun kan. Uten å lykkes prøvde hun å snike til seg fars plass i sengen om natten, for mor må jo bevoktes når hun sover. 
Helsa har det dessverre vært så som så med.
I september 2012 ble hun operert på ene bakbenet, pga en godartet svulst. Den måtte fjernes før den ble så stor at huden ikke kunne la seg lukke etter fjerning. Det gikk greit, selv om det var utfordrende å sørge for at hun ikke kunne spise på såret etterpå. Vi endte med å måtte bruke BÅDE skjerm og munnkurv med gaffateip rundt...Kreativ setter, men enda mer kreativ mor ;)

Det gikk bra.
Vi var på hyppige turer i skog og mark, og Sara har alltid vært, og er, en hund jeg kan slappe av med. Siden jeg vet at hun er så blottet for aggresjon som det hun er. Og fordi hun kommer når jeg roper på henne.

Store deler av 2013 bodde hun hos oppdretterne sine, og mine veldig avholdte venner, Vigdis og Per. Jeg var i den perioden stor sett innlagt på sykehus og gjennomgikk 9 operasjoner. Men Sara hadde det bra og det var en lettelse for meg å vite.
Hun flyttet hjem høsten 2013, til stor glede for både meg og resten av familien.
Vinteren 2013/2014 fikk hun kennelhoste. Og ble ganske syk, og var syk lenge. Så da ble det en del rolige dager, men det taklet hun bra, for så lenge man kan få være sammen med mor er alt greit. Og jeg var uansett sykmeldt og hjemme sammen med henne da.

Etter gradvis opptrening igjen for oss begge våren 2014 var hun i farta igjen. Og sensommeren og tidlig høst 2014 var vi på mange deilige fjellturer, jeg og hun og far og vår da nyeste lille venn - dachsen Lita. Deilig vær, deilige fjell. Maks kos. Den beste sensommeren på mange år følte jeg.

Men høsten 2014 ble hun syk igjen. Slapp, uopplagt, endret adferd. Utagerte ved to ulike aneldninger mot to ulike folk som passerte oss. Under en løpetur fallt hun om med kramper, ikke bare en gang, men to ganger. Og jeg ble fryktelig bekymra og løp ned vetrinærkontoret gentatte ganger. Vi tok ørten prøver, men ikke noe galt ble funnet. Så konklusjonen var "sannsynligvis innbilt" og hun fikk galastop. Den hjalp litt. Men bare litt.
Vi satset på ny periode med opptrening fysisk, kombinert med ganske streng lydighetstrening for å få kontroll over de adferdsendringene hun hadde vist, og hun kom seg igjen tilbake i gammel form, både fysisk og psykisk og ut på forsommeren 2015 var hun sitt gamle jeg.
Jeg syntes hun hadde stadige perioder med "strekk" der hun haltet litt, men da avlastet vi et par-tre uker. Noe som så ut til å hjelpe. Men disse episodene og periodene med halting og "kaninhopp" kom stadig oftere.
Primo juli 2015 hadde hun en ny skade der hun greidde å få tredd en krok gjennom achillessenen. Vi greidde å berge senen, og det ble ny periode med avlastning og gradvis opptrening igjen. Utover sommeren haltat og hoppet hun litt, men jeg tilskrev det skaden hun nettopp hadde hatt.
Utover høsten 2015 ble hun stadig "tregere" fysisk. Vårt siste tilskudd på familietreet, Engelsk springer spaniel Lotta, løp stadig fra henne. Sara hoppet som en kanin etter og prøvde å holde følge. Jeg stussa jo litt, men tenkte fremdeles "strekk".

Men så kom dagen der selv jeg måtte innse at noe var veldig galt. 1.desember, da Eirun bare skulle dra Sara ned fra benken hun hadde hoppet med forbena opp på, endte hun med å bli bitt i ansiktet, av nettopp - alltid snille og tolmodige Sara. Og vi satt igjen med en følelse av sjokk..

Da sjokket hadde senka seg litt, innså jeg at noe måtte være veldig galt. Og dro til min faste og flinke vetrinær. Hun fant begynnende artrose i begge hofter, (A-hofter forøvrig), kraftig betennelse med så forkortede sener -pga betennelsen, og så sterke smerter at Sara skrek av smerter når vetrinæren undersøkte skikkelig. Og heller ikke i narkose greidde vetrinær Kathrin å dra hoftene ut i utstrekt tilstand, og ved forsøk reagerte Sara, selv i dyp narkose. Mulig også generelt begynnende artrose i skuldre og rygg. Men der vises det ikke på røntgen. Alle blodprøver normale også denne gangen.
Det ble fullstendig ro i  4 uker, kombinert med betennelsesdempende (Metacam) i høye doser.
Men noe var likevel rart og stemte ikke med "artrose". Sara pep og skrek mye - og ville ut hele tiden for å tisse. Drakk som en svamp. Pelsen var i ferd med å blir tynn og dårlig. Jeg dro igjen til vetrinær og vi tok en urinprøve som viste fullt utslag på absolutt alt. Infeksjon var første tanke, og vi startet med antibiotika og fullførte kur. Uten bedring av symptomer. Ny prøve ble levert inn, utslag på alt UNNTATT hvite celler og nitritt, dvs at denne gangen kunne ikke bakterier forklare symptomene. Så det ble en ny runde med blodprøver, inkludert dexamethason suppresjonsstest med tanke på binyrene.
Sara hadde utslag på reumafaktor og på Lipase. så mulig revmatisk sykdom og kraftig revmatisk betennelse ett eller annet sted med immunkompleksdannelse som hadde slått seg ned i nyrene. Var tanken da.

Så vi startet med høydose prednisolon kombinert med antibiotika (som forebyggende). Men etter 10 dager ingen effekt. Like mye symptomer, like mye tissing og like mye drikking og Sara har ikke "sett bra ut" siste tiden. Ser sliten og stressa ut. Blitt tynnere, dårlig matlyst.

så i dag levert vi igjen ny urinprøve: Og igjen - utslag på det meste. Hun mister blod og protein og celler gjennom nyrene. Og der dannes krystaller.
Ultralyd ble gjort. Livmor, lever, mage ser greit ut. Men nyrene derimot - de så IKKE greie ut. Nyrebekkenet var sterkt utvidet og der var ganske lite normalt nyrevev igjen i begge nyrene. Så hun har nok en glomerulonefritt av noe slag. Bakgrunnen for det er umulig å finne, ifølge vetrinær. Men nå prøver vi spesialfor, og sterke smertestillende. For hun drar stadig mer av hoftene under seg, selv om muskulaturen nå er myk og hun lar seg strekke ut passivt, så går hun sammenkrøpet. Tydelig vondt i magen. Og nyrebetennelse er VONDT. Jeg har hatt det selv....Det er fryktelig vondt....
Av dyrevernshensyn burde jeg kanskje ha avlivet nå med en gang. Men jeg har et håp, om enn lite, at hun KAN bli litt bedre av dietten, og smertestillende. Men om hun ikke blir bedre, mtp symptomer, og om alternativet er å leve et liv neddopet med morfinlignende preparater, så sier det seg selv at det er ikke et liv verdig en irsk-setter. En irsk-setter skal løpe med vinden og rundere i terrenget etter fugl. En irsk-setter er en atlet, der livets mening er å løpe. Og løpe.

Hver morgen våkner en gaselle. Den vet at den må løpe raskere enn den raskeste løven, ellers blir den drept. Hver morgen våkner en løve. Den vet at den må løpe raskere enn den langsomste gasellen, ellers vil den sulte i hjel. Det spiller ingen rolle om du er en løve eller gaselle. Når du våkner, er det bare å løpe.