Rims første år

Onsdag for to uker tilbake observerte jeg plutselig under trening at Rim sviktet i ene forbenet når hun løp. Hun hadde ikke hatt noe uhell, fall eller annen hendelse som umiddelbart kunen forklare haltinga. Men jeg tenkte at jeg kanskje hadde oversett noe, og tenkte først at dette måtte være en overstrekk. Samtidig kvernet tanken på OCD (Osteochondritis Dissecans - løse bruskbiter i leddet) i bakhodet på meg. Og torsdagen, dagen etter, var vi til vetrinær for vaksinering, og da ble Rim undersøkt for haltinga, og fikk beordret fullstendig ro og metacam (betennelsesdempende) i en uke. Og det fikk hun - både ro og metacam. Og ble litt (LITT) bedre, men ikke bra. Og mot slutten av påska gikk hun fremdeles "urent". Så med en gang veterinærkontoret jeg vanligvis bruker åpnet tirsdag morgen (i går), satt jeg klar på telefon, og fikk bestilt time til røntgen i dag. 

 

Og røntgen ble tatt av begge skuldre og begge albuer. Og viste OCD i begge skulderledd. Albuene var helt fine og normale. 

 

Fordi jeg er opptatt av at inngrepet skal bli så lite som mulig, ble Rim henvist til en annen dyreklinikk i byen her, der ene vetrinæren har god erfaring med kikkhullskirurgi av slike leddoperasjoner. Så slipper hun "åpen operasjon" som er mye mer belastende på alle måter, og som gir større risiko for komplikasjoner. Så akkurat nå bare venter vi på å få time til operasjon. 

 

Først ble jeg satt ut, selv om jeg mentalt hadde foreberedt meg i over en uke. For dette btyr jo at jeg ikke får tatt med meg Rim ut på treninger - verken med NRH eller på Hundesenteret. De neste 3 - 4 månedene. Men jeg har evnen til å "raskt omstille meg og legge nye planer". Og det har jeg gjort. Og da med tanke på rehabilitering. For hun skal trenes opp på en så gjennomtenkt måte at risikoen for å få artrose i skulderleddene minimaliseres for resten av livet. 

Så først blir det operasjon. Deretter fullstendig ro i to uker. 

Deretter er planen å begynne forsiktig med opptrening i vann - basseng og vanntredemølle. Og etterhvert legge på spesifikk fysioterapi, og trygg opptrening under kyndige øyne (Mascha`s selvfølgelig!) Alt kombinert med sunn mat, og tilskudd i form av glucosamin og grønnleppemusling. 

 

Så da greier vi uansett å fylle ukene og dagene de neste 4 måneder med treninger. Og når denne perioden er over skal Rim være "fit for fight" med sterke muskler og sunne ledd. 

 

15.04.21:
Så i dag ble Rim operert. Hos Anicura Byåsen. Begge skuldre, med kikkhullskirurgi. Og gass-narkose. Så alt ble lagt til rette for at hun skal komme seg så raskt som mulig, og gjøre inngrepet så lite som mulig. 

Jeg kjørte henne opp ca kl 10.30, og hentet henne igjen kl 16.30. Det var en lettere beruset og veldig liten Rim som ble hentet ut til meg. Stakkars, hun forstår ikke så mye av hva som har skjedd, og var veldig forvirret, og hadde vondt. Hun har fått, og får rikelig med smertestillende, men litt smerter vil der uansett være. 

Inngrepet hadde vært vanskelig. For den bruskbiten som hadde løsnet hadde også løsnet videre bakover langs leddflaten, og den bakerste delen var vanskelig å få tak i. Leddet er trangt, og det var enda trangere enn normalt fordi hun var veldig betent i begge skulderleddene. Betennelsen må ha stått en stund, også før hun begynte å halte, for bruskhinnene var hovne og med begynnende innvekst av blodkar. 

 Den bakerste bruskbiten satt godt fastkilt helt bakers. Så de måtte gi opp å få den ut til slutt.

 

Resultatet er derfor ikke helt sikkert. Så nå blir det ro, betennelsedempende i 4 uker, smertestillende og ingen aktivitet de 12 neste dagene frem til kontroll. Om hun da ikke viser bedring, må hun opereres på nytt. Med åpen operasjon, slik at de kan få stor nok åpning rundt leddet til å få tak i bruskbiten som ligger igjen. 

 

Så nå krysser vi fingre, og håper på en komplikasjonsfri rekonvalensens, og at hun slipper flere operasjoner. I tgangspnktet er prognosen god (med tanke på utvikling av artrose).  så DERFOR er jeg veldig på nå for å sørge for at hun får ordentlig behandling. Selv om det betyr noen uker ekstra i bur. 

 

Også gjennom de siste ukene som "understimulert" og hos dyreklinikken i dag, viste Rim for et nydelig gemytt og en elskelig personlighet hun har. Alltid glad, sosial og tillitsfull. Uansett hvor forvirrende verden rundt henne fremstår. 

 

11.04.21

Nå har det gått 16 dager siden Rim ble operert. Vi var til kontroll hos veterinæren mandag, dvs 11 dager etter operasjonen. 

Da hadde jeg allerede bestemt meg. Utfra hva jeg så i løpet av to uker i bur før operasjon og to uker i bur etter operasjon. Med passivitet, og hvordan denne type tilværelse påvirket henne. For hun fremstod etterhvert som rett og slett deprimert. Resignerte. Hun nappet etter meg, og bet etter kobbelet hver gang jeg åpna burdøra. Protesterte det hun kunne mot å bli holdt i bånd, og holdt i ro. 

 

Så da vi ankom veterinær til kontroll etter nesten fire uker i bur hadde jeg bestemt meg: Hun skal uansett ikke re-opereres. For det vil knekke henne, psykisk. 

 

Veterinæren var enig. Heldigvis. 

 

Og så startet vi med rehabilitering. Rim er ikke enig i tempoet. Og jeg har lyttet til henne. Så for to døgn siden, 14 dager etter operasjon, tok jeg henne med ned på et jorde rett nedenfor huset mitt, og slapp henne der. Maken til lykkelig hund som fikk løpe av gårde, skal du lete lenge etter. Hun rullet seg i møkk, løp tulling, hoppet og spratt. Og var en helt annen hund da jeg tok henne med hjem. Så nå tar vi en tur hver kveld. Der hun får utfolde seg litt. 

 

Som lege, og også som smittevernlege for en by på 205 000 innbyggere, må jeg hele tiden avveie hensynet til smittevern opp mot andre helse-hensyn. Psykiske, fysiske, sosiale. Det er ikke alltid slik at smittevernhensynet "vinner". Slik er det også når man må avveie hensynet rundt fysiske hendelser, skader, sykdom, operasjoner, hos en hund. Og for mine hunder generelt, og akkurat nå Rim spesielt - er jeg der at en hund skal ikke lide. En hund skal slippe lange perioder med begrensinger og innskrenkninger, om mulig gevinst ikke er stor nok til å forsvare det. 

 

For Rim betyr dette at jeg heller vil ha en hund som kan leve et aktivt liv i 10 år, og være lykkelig og ha godt gemytt. Enn en hund som må gå glipp av viktige faser i ungdomstiden pga påført inaktivitet, og dermed kanskje slite gemyttmessig og psykisk. Og kanskje bli 13 år. 

 

Så jeg ser at Rim ikke ble optimalt behandlet med inaktivitet (ev reoperasjon), ift hva man ønsker som forventet og mulig resultat. For hun halter litt innimellom på venstre skulder der det ennå sitter en bruskbit bakerst som veterinæren ikke fikk løs. Men jeg vet også - siden jeg selv er operert i begge knær for omtrent samme lidelse, (og fordi jeg er spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering) at det tar ca to år før man er smertefri og har optimal funksjon tilbake igjen.

 

Så jeg tror dette likevel går utmerket. Selv om jeg lar henne slippe løs fysisk litt mer enn hva som er det "ideelle" akkurat nå.  Så nå går vi tur om kvelden, der hun får utfolde seg litt mer enn "protokollen tilsier". Og hun får betennelsesdempende, og glukosamin, og fra denne uken av skal hun regelmessig trene på vanntredemølle og få fysioterapi. 

 

Og hun skal bli sterk fysisk, ha det bra mentalt og emosjonelt. Og leve et godt liv. Så får vi ta det som kommer senere. Hvis - og ev når  -det kommer. 

 

11.05.21

Ca 4 uker siden operasjon. Og godt igang med rehabilitering. Men ikke helt som planlagt. 

Vi har siste 15 år stort sett brukt en veterinærklinikk her i byen. Med rehab-avdeling. Så da Rim ble operert, bestilte jeg rehabilitering med vann-tredemølle. 

Første time var forrige uke. Jeg hadde da allerede økt aktivitet på Rim gradvis, Jeg er - for de som ikke vet - legespesialist i Rehabilitering og Fysikalsk medisin. Så dette med opptrening er greia mi. Faglig sett. Og hunder og folk er ikke så ulike. 

Noen timer før timen på vanntredemølle avlyste veterinærklinikken. Pga motorvansker med tredemølla. Greit nok. 

Så i dag, neste time, ringte de igjen. Samme begrunnelse. Med avlysning. 

Da fikk jeg litt nok. Og avlyste like greit alle timene fremover. Jeg har en jobb-timeplan som gjør at jeg ikke kan unne meg den luksus å hele tiden "booke" timer på dagtid som blir avlyst i siste liten. 

 

"Det kan du ikke" - var beskjed fra sekretæren da. "Du må ha minst 10 uker med rehabilitering!"

"Vel, kirurgen sa maks 6 uker", svarte jeg. Som sant var. Da ble det stilt. 

 

Så nå rehabiliterer jeg Rim selv. Som jeg har gjort siste 4 uker.  I går trente vi feks på kassa. Bakpartskontroll, OG belastning av frempart. 

I dag har vi trent godbitsøk på bakken. Da må hun bøye seg ned og plukke opp godbiter.   Og hun er råsterk! Og hun har funnet igjen humøret sitt. Superglad. Lykkelig. Leker. Ball og tomflasker og sandaler er verdens morsomste leker.

I det hele tatt er Rim en lykkelig og ukomplisert frøken. Vi er i gang med litt lydighetstrening igjen. Hun sosialiseres med andre hunder (og det går utmerket - hun eier ikke hunde-aggresjon - hun er bare litt usikker). Og hun er søt og kjælen og snill. Hun har ingen tegn til skarphet. Og hun og Lotta er bestevenner. 

Jeg ser dog at hun nok aldri -sannsynligvis  - vil bli helt bra i venstre skulder. Men hun skal slippe å belastes med ekstrem-øvelser som gjør at hun utvikler artrose tidligere enn absolutt uunngåelig. Så hun skal få et aktivt liv - og så langt som mulig og lenge som mulig - uten smerter. 

 

12.06.21

Jeg kan trygt si at vi alle er drit lei korona og alle covid-19 tiltak. Og med det siste utbruddet lokalt her i Trondheim har det også betydd at jeg har jobbet nonstop. Fra morgen til sene kveld, 7 dager i uka. Jeg forsøker å få lagt inn noen "pauser" i form av turer i marka, og lekeøkter i hagen. Og været har i så måte vært på vår side. 

Rim har blitt med, som del av opptrening, på lette joggeturer i marka. Hun holdes da i lett trav, uten at hun drar i kobbelet. Og hun har blitt bedre, men jeg ser jo at hun slår over i halting på venstre skulder/forben når hun blir sliten. Så hun får nok varig men av den skulderskaden sin. Hun elsker å leke, og i hagen får hun utfolde seg sammen med Lotta (og Diva - som ikke liker å leke med andre hunder, men gjerne stjeler lekene - og vokter over dem så ingen andre får dem). 

Rim har verdens søteste personlighet; hun elsker å leke, og kommer gjerne trekkende med leker som hun har sørget for er våte av sikkel, og presser dem på oss i håp om at vi skal ta tak i dem og leke dralek med henne. Hun hopper ennå, veldig mye, i alle situasjoner. Og forstår ikke at det ikke er lurt - verken mtp skuldrene, eller mtp at hun er en ganske stor hund. Det er lenge siden jeg har veidd henne, men tipper at hun nå veier rundt 35 kg. Hun er heller ingen enmannshund, men legger sin elsk på enhver som vil KOSE med henne. Og om man tar seg tid til å klø henne på brystet og stryke henne over hode og ører, så synker hun sammen og sovner nesten av salighet. Og verden er et fint sted, ifølge Rim. Og hun er glad hele tiden. 

 

Ift hodetrening, så er vi ennå på de basale ferdighetene. Hun har liten evne til å vente, og liten tolmodighet, så selv om hun setter seg ved "sitt", så blir hun ikke sittende, men hopper opp umiddelbart om belønningen lar vente på seg. Så vi har igjen en del grunnarbeid, men når denne koronaen dabber av, blir det tid til mye trening. 

Og så får vi se hvilke aktiviteter vi begir oss ut på til høsten. Sannsynligvis noen form for nesearbeid, og kanskje rally. 

 

Men nå er det snart litt ferie, og da skal jeg og Rim ut på eventyr sammen. Det eventyret skal jeg skrive mer om senere. 

22.06.21

 

I februar planla jeg sammen med min yngste bror, Runar, å bruke en uke i juni på å gå Norge på tvers. Det er en egen tur-rute i Norge, der man går fra Stjørdal i vest til Sylan og svenskegrensa i øst. Ruta er ca 130 km, og det beregnes 6 til 7 overnattinger på vegen. Seks av disse på hytter som eier av DNT (den Norske Turistforening, eller "turforeningen" som mange kaller den. )

 

Pga korona og alle restriksjonene knyttet til det, er antallet plasser begrenset, og vi fikk "kapra" en av de siste plassene som var igjen, der første overnatting er 24.juni. 

 

Min plan var å ta med Rim. Turen er ikke ekstremt krevende. Det går i langsomt gå-tempo når man går med tunge sekker på ryggen. Og hver dag har etapper på 15 - 20 km. Og i mitt hode og i min hverdag er en tur på 10 km en hverdagstur. Med hund. 

Men så fikk Rim påvist osteochondrose, og ble operert. Og jeg ble usikker på om hun kunne bli med. Jeg snakket med veterinæren som opererte henne, og han mente det burde gå helt greit. Men jeg var ikke helt overbevist. Men rehabiliterte og trente gradvis opp med dette som første mål - at hun skulle greie å bli med på turen. 

 

Fordi jeg ikke var helt overbevist, tok jeg Rim med på hytta nå når ferien min startet. Og tok henne med på kortere dagsturer. 5 km gikk greit. 8 km gikk greit. Men når dagsetappene er 15 - 20 km, MÅTTE jeg sjekke om hun også greidde det. Så jeg dro henne med ut på en lang dagstur. I ganske lett terreng. Ikke steinur, stort sett sti, gamle kjerreveger, noe lett myr-terreng, og grusveg siste delen tilbake til hytta. Det gikk greit - til ca 10 km. Og deretter gikk det ikke greit. Hun hadde tydelig vondt, og gikk urent.  Tilbake på hytta var hun sliten, la seg ned og sov. Og var stiv med halting den ettermiddagen. Hun fikk selvfølgelig smertestillende og betennelsesdempende, som jeg hadde tatt med meg. 

 

Så da fikk jeg svar. Ris "grense" pt går på ca 10 km tur. Som ikke er verst, med tanke på at mange hunder aldri noengang  går så langt på en tur i løpet av hele hundelivet sitt. (Men i mitt liv er det en ganske vanlig tur.) 

 

Så jeg kjørte hjem med Rim, for hun trenger lengre tid på å få trent seg opp til "lengre turer". Dvs hun kommer aldri til å bli tatt med på milelange fjellturer, og hun skal aldri bære kløv eller belastes hardt fysisk. Men hun skal få vanlig hverdagsturer som er på 6 - 10 km, og få "hodetrening" i form av rallylydighet, søksarbeid, spor osv. 

 

Noen syns kanskje jeg er "slem" som "testet" Rim på denne måten. Men det å teste slik er ikke farlig. Hun tar ikke varig skade av det. Som lege, og som spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, har jeg ofte testet pasienter hardt fysisk, for å finne ut hvor grensene deres går. Hjertelegene tester hjertepasientene sine på tilsvarende måte ved å presse dem hardt fysisk, til de enten får symptomer (smerter, tungpust el) eller endringer på EKG. Og det er bedre å VITE hvor grensen går, så vet jeg hva vi har å jobbe utfra, enn å anta noe som kanskje ikke stemmer. Som feks å skullet anta at Rim faktisk hadde taklet turen, som veterinæren mente. 

 

Så nå blir Rim hjemme hos resten av familien, mens jeg tar med Lotta. Hun er snart 7 år, men i god fysisk form. "Bakdelen" med Lotta er at hun har intens jaktlyst, så hun kan overhodet ikke slippes løs, feks i bratte nedoverbakker. Da stikker hun på jakt etter fugl. Rim er enklere slik. Hun holder seg i nærheten av meg, og hun drar ikke i kobbelet når vi går på tur. Lotta drar i kobbelet som en husky på speed. Så jeg skal få kjørt meg jeg også. Og kanskje testet noen grenser. 

 

16.07.21

Helgen 10.7 - 11.7 var jeg påmeldt runderingshelg med Rim, hos instruktør Frode Sjovatsen - en kar vel kjent for de fleste i NRH, og en del utenfor NRH. Så fredag 09.07 kjørte jeg med hele "bikkje-balletten" min, inkludert lille My, ned til Porsgrunn, for å få treffe og bo hos venner, samtidig som jeg brukte helgen til kurs. Alltid greit å kunne slå to fluer i en smekk slik. 

Lørdagen kjørte jeg om morgenen fra Porsgrunn til område mellom Hjartdal ved Notodden og Gransherad. Været var greit. Litt fuktighet og yr i lufta, rundt 16 - 18 grader. Fint vær å  rundere i.

 

For de som ikke er kjent med hundesporter: Rundering er en systematisk måte å lete etter folk på. Hunden skal finne folk. Det er en egen konkurranseform, men også en ferdighet som er viktig for hunder som skal jobbe med å lete etter folk. Hunden skal da "sjekke ut" områder på begge sider av fører, systematisk. Og ved funn melde fra til fører om dette. Der er to måter å melde fra om funn på - enten ved "halsmelding" -dvs at hunden blir stående ved funn av person og bjeffe intenst, eller ved bringkobbel-melding: da plukker hunden opp et "plastrør" som den har rundt halsen, og løper tilbake til fører med dette i munnen. Deretter tar hunden med sin fører ut til funnet av person. 

 

Dette var første kurs jeg tok med Rim på. Hun har jo brukt nesten halve livet sitt så langt på å være skadet, indisponert, operert og under rehabilitering. Og med liten mulighet for annen trening enn det som har vært knyttet til rehabilitering av skuldrene. Så jeg var ganske spent. 

 

Men hun leverte!!  Hun var supermotivert. Hun forstod at hun skulle jobbe, hun er supersosial og syntes at det å lete etter folk var veldig morsomt. Så hun løp ut og fant figuranten, gang etter gang etter gang. Ifølge instruktøren var hun lærebok-eksempelet på en brukshund, og viste at hun har super arbeidsmoral, og et "jobb-hode" en brukshund verdig. Og så er hun jo så søt og glad, logrer og kysser på figurantene og syns verden er et fint sted. Men hun ble jo sliten, og etter 30 - 40 minutter med rundering ser jeg at hun halter. Men humøret hennes var like bra :) 

 

Søndagen var været VARMT!. 26 grader i skyggen, klar blå himmel og stekende sol. Og hundene slet med arbeidskapasitet og motivasjon. Men Rim viste ennå en gang at hun gjerne presser seg selv når hun har fått en oppgave. Hun fant - igjen - figurant etter figurant. Den siste runden var det veldig varmt. Og hun var veldig sliten. Men likevel - jeg sendte henne ut. Hun stoppet midtvegs ut mot figurant, snudde seg og så på meg. Jeg unnlot å møte blikket hennes og "tvang" henne dermed til å tenke selv. Hun tenkte. Ca 60 sekunder. Og valgte deretter å snu seg og lete videre etter figurant. Og fikk masse god belønning og masse kos. 

 

Så helgen var for min del og Rims del en suksess. Hun trivdes. Jeg trivdes. Hun fikk vist hvilket  godt arbeidshode og arbeidsvilje hun har. Og jeg fikk vist frem en supertrivelig beauceron-frøken som helst vil belønnes med kos og klapp og som elsker folk. 

 

19.09.21

Rim har nå rundet ett år og er midt i puberteten. Og jeg ELSKER det jeg ser konturene av. 

 

Hun er en sosial og elskelig hund. Søt, følsom, og ikke "tøff" i betydningen "hard i hodet". Hun er miljøsterk, men hun liker ikke at vi blir sinte eller strenge. Så i så måte er hun en "lett styrbar hund" - man trenger bare rynke øyenbrynene, så legger hun seg ned og blir veldig underdanig. Og hun er intens, energisk, og elsker å jobbe med oppgaver hun får. 

 

Vi har startet å trene, systematisk, (i den grad vi greier midt oppi koronautbrudd, syk Lotta osv), og planen er å legge et godt fundament med grunnferdigheter som vi om ca 2 år kan sette sammen til akkurat hva vi vil. 

 

"Utageringen" på andre hunder er ikke noe problem. For om hun har en oppgave så er ikke de andre hundene så viktig. Samtidig er hun nå i en fase der hun lett lar seg forstyrre (av folk som snakker, stemmer, lyder av andre hunder osv), men er heldigvis enkel å henke inn igjen. For hun har ikke noe av det kontrollbehovet som Nova hadde. 

Og hun ELSKER å leke. Med mor. Som er noe av det jeg liker best hos henne (og så de søte sportsørene da....som hun bretter bakover når hun ser på meg med store mørke øyne og tigger om å få leke...) 

 

Pt så trener vi på følgende: Hun skal velge bort forstyrrelser. Hun skal alltid sjekke inn hos meg uansett hva som skjer og hva vi gjør. Hun skal smette inn på fot uten kommando, så sant hun ikke har fått beskjed om noe annet. Og fokuset under trening, og under alle oppgaver skal være på meg. 

 

I dag har vi brukt første del av søndagen på slik systematisk trening. Og det er supermorsomt. For hun gir så mye av seg selv. Og jeg føler at jeg får mye gevinst igjen for den treningen jeg planlegger, forbereder og gjennomfører med henne. 

 

Fra dagens trening: 

 

https://youtu.be/8XF02on79ZQ

 

Og hun er bare 12 måneder gammel! Så dette lover supergodt!! 

 

25.02.22

Ja, slik er det med hunder og mennesker og alle levende vesener. Man kan planlegge, men det blir ikke alltid som man har tenkt. 

Rim er en utrolig søt hund. Sosial, elsker mennesker, har begynt å få klare ideer om hvordan man skal oppføre seg. Og oppfører man seg ikke ordentlig (dvs andre hunder), så sier hun fra. Så LITT Narvestad, men ikke så mye vokt. Varsler - og det høres jo tydelig. Vi har trent MYE på at hun skal overse andre hunder når vi er ute/på trening, og stort sett så går det greit. Vi har hatt EN glipp der hun følte sterkt for å oppdra den andre unghunden, da rev hun seg løs fra meg (så jeg nesten fikk skuldra ut av ledd....) og løp rett til den andre hunden og sa fra om hvordan man skal oppføre seg. Jeg fikk løpt etter og dro henne unna, så det skjedde ikke noe. Og når hun merker at det er jeg som tar tak i henne, roer hun seg ned. 

Og i hverdagen er hun en super flokkhund som går godt overens med alle de andre i flokken. Aldri noe styr, og hun avfinner seg med alle regler - uten å mukke. Jeg har en del regler hun må følge: Hun får ikke "stupe ut av dører"; hun må sette seg før og etter at vi har gått gjennom en dør. Hun får ikke stupe ut av bilen - hun må legge seg ned når jeg åpner burdøren, og vente på å få komme ut til jeg gir henne lov. Og hun må da hoppe ut av bilen og sette seg pent rett ved siden av, så jeg får lukket burdør, bildør og hele tiden har kontroll. 

 

Utfordringen med Rim er skuldrene. Hun fikk jo osteoartrose i alder av 6 mnd, og ble operert. Men det ble ikke vellykket. Så siste måned har jeg sett at hun sliter litt med spesielt venstre skulder. Vi jobber med den - med daglige øvelser, og etterhvert vanntredemølle, men det er jo ikke et godt tegn når hun allerede nå i alder av 17 mnd har begynt å slite med smerter. Hun er STOR, og selv om jeg holder henne slank så belastes skuldrene betraktelig. Hun hopper ikke så mye som før - pga smerter tror jeg, og noen ganger - etter et spontant hopp har hun knekt sammen under landing og falt fremover.  

 

Så det begrenser seg - dette med fysisk aktivitet. Noe som er en utfordring. Som feks til sommeren, når jeg skal på fjelltur, så må jeg få "barnepass", for hun kan ikke gå 7 dager i ulendt bratt fjellterreng. Og i hverdagen begrenses turer på asfalt/grus, og vi bor i by - så jeg må slite ut hodet hennes istedet. Så vi trener en del - for aktiviseringens del. Å konkurrere med en hund med smerter er ikke aktuelt, og heller ikke lov (heldigvis). Og de fleste konkurranseformer har i tillegg hopp. Men vi trener litt apport, litt fvf etc. Hun er ikke superinteressert i "kjedelige belønninger", så hun melder seg stadig ut og finner på andre innfall. Men det er greit. Jeg kan ikke belønne henne med "heftig lek" som hun ønsker mest av alt. Og det å finne barnevakt som kan håndtere henne er en utfordring. 

Og slik er ståa. Ikke som planlagt eller ønsket. Men det er nå engang essensen av livets krumspring. 

 

Men kosehund. Elsker å ligge på fanget mitt med hodet sitt, og blir klødd på ørene. Og bestevenn med My.