Raseblindhet, rase-entusiasme eller bare mangel på kunnskap....? En kontaktannonse....

Lotta er uten tvil den beste hunden jeg noengang har hatt. Hun har alt. Super helse, supergodt gemytt, avknapp innendørs og jobber intenst, målrettet og med skyhøy motivasjon når vi "trener, leker eller jobber" - det være seg nesearbeid, lydighet, eller hva som helst av aktivitet som innebærer en oppgave hun kan løse. Superhund. 
Så derfor har jeg tenkt at jeg må ha en valp etter henne. Og velsigne andre med valp etter henne. 

Men - så var det dette med å finne egnet hannhund. Engelsk springer spaniel er en rase som, selv om de i antall er mange, så har de en veldig liten genpool. Faktisk er de på listen over de raser som har truende lav genetisk varians. Noe som selvfølgelig i stor grad skyldes innavl over mange generasjoner. Og det betyr igjen - høyere risiko for autoimmune sykdommer som allergier, hudlidelser, leddlidelser etc. 
Og engelsk springer spaniel er en av de mest utsatte rasene. 

Så jeg har i de tankene jeg har hatt om avl, tenkt at den beste måten å unngå å bidra til videre tap av genetisk varians hos en rase jeg setter stor pris på, er å ikke avle videre inad i den populasjonen som rasen stort sett avles i. 

Engelsk springer spaniel er -grovt sett - inndelt i tre ulike "varianter": Jakt/working-variant, dual purpose-variant og den tyngre amerikanske show-varianten. I Norge og Norden har vi stort sett de to førstnevnte variantene.  Lotta er utfra sine linjer "dual pupose". Utfra personlighet, arbeidsvilje og motivasjon, heller hun mot working-hund, mye mer enn show. Hun er ingen utstillingshund. Og heller ikke i sitt utseende "typisk working"-variant. 
For; i jakten på den perfekte "utstillingshund" og den perfekte "jakt/working" hund, har begge leire gått i fella å rendyrke ensidig synlige egenskaper. Det som kalles fenotyper. 
Den "vanlig" springeren - dual pupose - har blitt stadig tyngre i kroppen - og stadig mindre egnet til lange fjellturer, med stadig mer uhensiktsmessig pels. Og working-varianten har helt glemt - i stor grad - at funksjonalitet er knyttet til anatomi - såvel som hva som motiverer hunden av adferder som jakt og søk. Så mange working-hunder har dårlige dysfunksjonelle vinkler, som medfører økt risiko for belastningsskader. Smerter. Forkortet livslengde. Og mange ligger høyt i stress uten evne til å koble av innendørs. Og deres genetiske varians er ikke noe større (eller bedre) enn dual purpose-variantens. 

Så jeg hadde i min naivitet tenkt at det å parre Lotta med en working spaniel vil bidra til det gode -for rasen. Og bidra til å opprettholde genetisk varians. For de to variantene er strikt adskilt avlsmessig per i dag. For begge leire har holdt hardt på sine ideer om den ideelle hund - eksteriør versus jaktegenskaper. 

JEG ønsker en hund som har FUNKSJONELT eksteriør OG gode jobbegenskaper. Der Lotta for meg er den optimale hund i så måte (hun vinner ikke frem på utstillinger.....hun er for lett i kroppen og er for "tørr" i ansiktstrekkene sine ..)Og så meg om etter en hannhund med funksjonelt eksteriør og godt arbeidshode, godt gemytt, som har avknapp, kan jobbe OG være familiehund. Og de fleste vanlige dual purpose hannhunder er nå så store og tunge at de faller gjennom. Og dessuten vil ikke videre avl inad i denne "leiren" øke genetisk varians i rasen. 

Så møtte jeg MOTSTANDEN. Fra "jakt-springer-miljøet". For ingen TØR å bruke hannhunden sin. Av frykt for å bli eksludert av det gode selskap i jaktspringer-miljøet. Der er en "indre justis" (sitat!) som sier - uten ord - at bruker du hunden din i "blandingsavl" (helt tullete når man snakker om samme rase), så eksluderes du, eller mister goodwill, ev blir uvenner med oppdretteren din. Og jeg sjekket ut dette hos flere - for jeg ble ganske rystet og sjokkert da jeg fikk tilbakemelding om dette. 

I dagens Norge/Norden, i 2021 - så er der en fullstendig mangel på innsikt i -og kunnskap om genetikk - tydeligvis - i hundeavl hos jakt/working-entusiastene, såvel som hos mange "utstillings-entusiaster". . Der denne indre justisen bidrar til at rasen er på veg mot stupet. Ift helse. Og da også ift bruksegenskaper. 
Og det å tro at man kan avle kun på en fenotype (en ytre observert egenskap) uten å tape mye - er ikke bare mangel på kunnskap. Det er ignorans, strutsementalitet og dumskap. Beklager den sterke ordbruken - men DET er faktisk tilfelle. 

Så her kommer kontakt-annonsen: 

SÅ: hvis du har en engelsk springer spaniel hannhund, lett i kroppen, røntget fri fra hofteledds-dysplasi, med normale albuer, god helse, godt gemytt, avknapp inne, og stor arbeidsvilje til å jobbe -det være seg i hundesport, jakt, nesearbeid etc - IKKE NØL med å ta kontakt med meg. Hvis du kan tenke deg til å avle for rasens beste med tanke på kommende generasjoner. Og ikke er redd for "represalier" fra jakt/working-spaniel-miljøet.