Om det viktigste du har

For en gangs skyld skal jeg ikke skrive om hund. Men om min andre "lidenskap". Som er helse. Som er det viktigste man har, og det man i stor grad merker om man mister. Og maten vi spiser. 

Det er med stor glede jeg observerer at stadig flere leger og ernæringsfysiologer leser seg opp på siste 10 års forskning tilknytter ernæring, mat og helse. Og setter spørsmåltegn ved det vi lærte om mat og helse på 80 - og 90-tallet. Og som i stor grad henger igjen ennå, både hos leger og lekfolk. I ideer, fordommer, tankesett. Og at denne båten endelig er i ferd med å snu. 

Som alltid - når en pendel svinger, så er det viktig å -selvfølgelilg være kritisk til hvor informasjonen kommer fra, om det er kunnskapsbasert - forskning - hvilken type studier og HVEM som har betalt studiene. Og når ny kunnskap trer inn - ikke kaste ut hele barnet med badevannet. For det er jo en god mulighet for at noe av den kunnskpen vi tilegnet oss for 20 år siden, faktisk er hold i. 
Samtidig så er det viktig å være endringsvillig. Og ha i bakhodet at om 5 eller 10 år, så kanskje forskning har vist at en del av det vi tar inn over oss som kunnskap nå, ikke er helt som vi tror -likevel. Og at vi ikke tvilholder på dagens sannheter om morgendagen viser at disse ikke stemmer. 

De siste 10 årene har jeg selv vært på en slik reise. Kontinuerlig. Og den er ikke ferdig. 

Jeg var et solid utdannet "barn" av 80-tallets folkeopplysning om ernæring. Fjernssynskjøkkenet hver tirsdag.  Fett er farlig. Det som teller er kalorier. Og bare det var fettfattig, så var det sunt Så jeg levde sunt. Mente og trodde jeg. 

Og mye av det jeg spiste VAR faktisk sunt: jeg vokste opp i en familie med mye jakt og fiske, da jeg var barn dyrket vi egne poteter, gulrøtter neper, reddiker, sukkererter, kål, kålrot, blomkål og mer. Vi måtte spise det vi fikk servert på bordet, det være seg fisk, hjortekjøttt, levergryte, sild, eller brennsnut. Så jeg hadde ernæringsmessig en sunn barndom. Også sett med dagens øyne. 

Så flyttet jeg hjemmenfra, oppdaget at mat kostet penger, og måltider ble et kompromiss mellom det jeg var vant til, og økonomi (fattig student osv). Men jeg holdt på hva jeg oppfattet som sunt. Dvs grønnsaker, ofte tilberedt med mye ris, eller pasta (som begge jo er fettfrie, så da var det jo sunt - var datidens sannhet!). 
Jeg ble ferdig med utdannelsen, fikk inntekt, familie, mange barn. Og ville selvfølgelig at barna mine skulle ha et optimalt kosthold. Så det var fortsatt mye (altfor mye iflg ungene mine) grønnsaker, fisk, viltkjøtt. Men også "fyllmasse" (det koster både tid, penger og volum å mette 3 sultne gutter, en radmager ektemann som brenner av seg alt, og en aktiv datter) som ris, pasta og brød. Mange brød, knekkebrød, flatbrød, pannekaker, grøt. Mye melmat. Og frukt selvfølgelig - for det mente vi også var sunt.  

Og så spiste vi jo selvfølgelig tre hovedmålltider per dag. Med noe godt til kaffen, etter middagen. Som gjærbakst. Eller frukt. Eller noe annet "fettfattig". 

Med årene fikk jeg økende helseplager. Ikke alvorlige. Men plagsomme. Som smerter i ledd. Probemer med tarmen. Jeg var til flere utredninger, med mistanke om inflammatorisk tarmsykdom (som det ikke var, heldigvis), og revmatisk utredning, pga smerter, morgenstivhet og hevelser i ledd. Spesielt fingre, ankler, tær. Og verst om morgenen.  Da var jeg ofte så stiv i kroppen at jeg måtte få hjelp til sokker, og måtte bruke lang tid på å komme meg ut av sengen og i klærne. Jeg var treningsnarkoman, så stølhet pga trening var helt greit. Men dette var en annen type stivhet. Men jeg fikk aldri noe svar på hva dette kunne være, og avfant meg med det. 
Så skadet jeg begge knærne i et fall. Samtidig som jeg fant ut at jeg hadde en kreftsykdom. Og måtte kutte all aktivitet i halvannet år. Jeg spiste fremdeles like fettfattig og sunt som før, men likevel la jeg på meg. Og jeg hadde jo vokst opp og var utdannet i troen på at dette skyldtes mangel på fysisk aktivitet, og tenkte ikke på muligheten for at kostholdet var skylden. For jeg spiste ikke fett, spiste masse grønnsaker og frukt, grove brød, havregrøt, grøv pasta, upolert ris osv osv. Helt etter boka, og rådene fra helsedirektoratet. 

Jeg ble frisk, fikk operert begge knærne, kom i gang med trening igjen. Og vekta stod bom stille, til tross for moderat kaloriinntak, lavt fettinntak. Fremdeles med mye ledd-smerter, mageplager, migrene. Full jobb som lege, pluss arbeid med doktorgrad, 4 aktive barn, og høyt tempo. Og jeg trives med høyt tempo. Og laget all mat fra bunnen, bakte 24 brød i uka, og var fremdeles ekstremt opptatt av at all mat skulle være sunn. 

Så - i forbindelse med doktorgraden min, leste jeg meg opp på hva som er oppgitt som evidens bak ernæringsrådene. Og oppdaget at evidensen ikke var spesielt sterk. Og gikk da over til å søke fagdatabasene etter studier. Og jeg leste og leste. Og kom over studier på lavkarbo og keto-kosthold. Og ikke minst oppdaget jeg nettsider om temaene, drevet av forskere og leger i andre land. Og de hadde faglig sterke argumenter, og mange gode studier å vise til. Jeg kjente på en del motstand i starten, på innsiden - denne tanken om å spise et kosthold bestende av 80 % fett, 15 % protein og 5 % karbohydrater. Så jeg begynte forsiktig med lavkarbo, Med ca 15 % karbohydrater, 15 % protein og 70 % fett. Ca. Jeg er tross alt gift med en hjertelege..... 
Og kiloene falt av. Uten at jeg telte kalorier. Jeg var alltid mett. Smertene i leddene forsvant, og magesmertene forsvant. Så da var jeg overbevist. Og jeg oppdaget at mange rundt meg som la om til lavkarbo-kosthold, rapporterte om bedrinng - betydelig bedring av helseplager. 

Jeg slet likevel med løping pga ene kneet. Da jeg kom over en studie på keto-kosthold og kneartrose, som viste bedring/effekt, tenkte jeg at dette må jeg prøve. Så jeg la om til keto-kosthold. Kne-smertene forsvant, og jeg kunne igjen løpe 6 - 10 km uten at kneet hovnet opp og var vondt. Den effekten kom etter tre uker på dette kostholdet, og uten at vekten endret seg de tre ukene. Så det var ingen annen forklaring. 

Så dermed ble jeg værende på keto-kosthold. Som slett ikke var spesielt vanskelig når man først har kommet inn i det. Og jeg spiste grønnsaker - uten stivelse. Og fisk og kjøtt som før. Bacon en sjelden gang (keto-kosthold er altså IKKE et kosthold bestående av bacon og smør.....)

De gangene jeg "skeiet ut" - med melprodukter - kom smertene tilbake i leddene. Mens det å en sjelden gangs spise sukker, hadde ikke en slik effekt. Så jeg forstod etterhvert at det måtte være noe med mel, som trigget disse smertene. Så jeg fortsatte å lete i litteraturen. For jeg hadde ingen illusjoner om at dette var hele sannheten. Og har hele vegen forsøkt å holde følge med hva stadig nye studier sier. For kroppen er en kompleks organisme, og strikt lavkarbo/keto passer ikke for alle, og er kanskje heller ikke det optimale kosthold mtp helse for alle.