Når det ikke fungerer

Jeg har, som mange vet, hatt en del hunder gjennom årene. Og jeg har opplevd et par ganger at enkelte hunden rett og slett ikke fungerer hjemme hos oss. Av ymse grunner. Det betyr ikke at det er noe galt med hunden. Eller eieren. Eller oppdretteren. 

Noen ganger tar livet noen svinger vi ikke kunne forutse, og premisser for hverdagen endrer seg. Og noen ganger har ikke hunden "samme interesser" som eieren. Jeg opplever noen ganger på kurs å få ekvipasjer der eier tydelig hadde tenkt seg en rolig og enkel hund i hverdagen. Som er fornøyd med et par turer rundt i nabolaget og ellers å få rusle i føttene på eier innendørs. Men som fikk en hund som ligger høyt i stress, med høye krav til aktivitet, grensesetting og at eier er PÅ hele tiden. Og motsatt - der eier hadde forventet en hardcore brukshund med jobbhode - alltid på og alltid villig til å følge eiers minste vink. Men som fikk en sofagris, -satt på spissen. Eller eiere som fikk en hund som viste seg vanskelig å belønne, vanskelig å motivere, eller som viste seg å ha andre karaktertrekk man syns er vanskelig å håndtere i hverdagen. 

Så noen ganger er omplassering det beste. Og har man en hund som ikke fungerer i det livet man har, bør man ta en snakk med oppdretteren sin om det. En seriøs oppdretter takler at det ikke alltid blir den matchen man håpet på. Og tar enten hunden tilbake, eller hjelper til med å finne en god løsning for både hunden og eieren. Å leve i en situasjon som oppleves som bare stressende er ikke bra for hverken hund eller eier. 
Så er du i en slik situasjon, ta en prat med oppdretteren din. Ikke se på det som et nederlag. Det er umulig å planlegge alt og forutse alt her i livet. Selv når man gjør godt forarbeid før man skaffer seg hund.