Kur 1 -8 dager etter infusjon

Det har vært en lærerik uke. På mange plan. 

Jeg trodde jeg hadde en anelse om hvor dårlig man blir av cellegift. For jeg har hatt pasienter som har vært gjennom kurer, og som har bodd ved "min institusjon" mellom kurene. Og noen av dem har vært veldig dårlige. Og eldre. Og hatt mange tillegssykdommer. 
Så i en slags "naivitet" tenkte jeg at jo - jeg blir nok dårlig  med kvalme, ekstrem slapphet etc - gitt EC-kurens biokjemiske natur ovenfor cellenes DNS og RNA. Men jeg er frisk i utgangspunktet - sånn bortsett fra denne kreftsvulsten da. Så da har jeg vel litt å gå på..... 

Ja jeg ble kvalm. Og veldig utmatta. Som en slags konstant influensa-smerte og influensa-utmattelse i kroppen. Men på toppen kom magesmertene, intense i perioder, og vekslingen mellom det å være forstoppet og det å ha ekstrem diare. Så natt til søndag, dvs nesten 6 døgn etter kuren, lå jeg og vred meg av stadig økende magesmerter. Som etterhvert ble uutholdelige, og jeg tenkte i smertekaoset  kl 04 på natten at kanskje det hjelper å prøve å komme seg ut på toalettet. Så da krøp jeg ut dit. Og tømte kroppen for store mengder vanntynn diare men smertene vedvarte. Og på et tidspunkt besvimte jeg og våknet av at jeg lå på gulvet og ropte på mannen min mens hundene hoppa stressa rundt meg og sikkert var helt forvirra av oppførselen min.....

Han - gubben min altså - fikk meg opp i senga og ringte kreftavdelingen. Mens vi ventet på telefon fra vakthavende lege der, klinget de verste smertene av og da legen ringte var jeg bare totalt utmatta, med diffuse smertere av ikke fullt så intens karakter. Og jeg ble enig med kreftlegen om å ta paracet og prøve å få i meg rikelig drikke. Og heller komme ned og få væske intravenøst om det ikke gikk. 
Og siden jeg er sta, så drakk jeg flere liter kommende døgn. Og spiste 1 gram paracet hver 8.time. Og det hjalp. Så smertene klinga av. Og jeg følte meg bedre.

Sånn utover magesmertene siste uka: Jeg slet med hjertebank (mulig atrieflimmer) første dagene etter kuren. Med ubehag i brystet når anfallene stod på. Og siste dagene fått et merkelig utslett - som jeg tolker som en slags hudreaksjon på cellegiften. Det ser ut som masse små edderkoppbitt utover store dele av kroppen. Og klør intens. Og tunga er betent, munnen tørr, og øynenen tørre. Siste fikser jeg med kunstig tårevæske. Og munntørrheten fikser jeg med å drikke vann og pepsi max hele tiden. 
 

Søndagen lå jeg på sofaen og drakk vann, pepsi og te. Og prøvde å etterfylle etter den massive diareen. Mandag følte jeg meg så bra at da gubben (og ja - det er et kjælenavn) foreslo at jeg skulle bli med han ut og se på bil (han er bilgal) hos Toyota, sa jeg ja. Og ble med. 

Bilgal familie ja. Jeg har selv hatt stor glede av min egen bil - min kjære landcruiser 150 GX. På turer i hytt og pine. Fjellturer, langturer, hundeturer, kursturer, venneturer. Den kommer frem over alt, uansett hvor mye jeg har kjørt på avvege pga dårlig navigering. Midt i skogen, i skrenter, ved elver - bilen har latt seg manøvrere uten problemer og fått meg tilbake til sivilisasjonen. Med meg og hunder og ev passasjer om bord.  

Men jeg er realist. Og har siste måneder innsett at når jeg kommende 1 - 2 år ikke får brukt bilen noe særlig.  Og med økende utgifter på strøm, drivstoff, mat osv, så merkes alle utgifter godt. Så jeg bestemte meg derfor i går da vi var på "bil-kikking" på Toyota, endelig, at nå skal bilen selges. Fordi jeg er realist og har et pragmatisk forhold til ting. Ting skal ha bruksverdi. Og det øyeblikket en ting bare er stress, så er det på tide å skille seg fra den tingen. Så derfor startet prosessen med å selge bilen, i går. Og siden mannen min - gubben - er den han er -dvs snill og han bryr seg om meg - har han brukt to siste dager på å vaske, rydde, ordne og sette bilen i stand for salg. 

Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å ha en bil og komme meg ut på tur og hundetrening de gode dagene fremover. Men det blir en rimeligere bil, som er overkommelig i pris og driftskostnader. For det er viktig å bruke ting og verdsette mennesker. Ikke motsatt. Og det har jeg også erkjent i dette - at der er så mange gode mennesker som bryr seg og som gjerne vil vise det. Ikke minst mine nærmeste. For altfor ofte -tror jeg - er det slik at vi selvstendige, driftige, tøffe og robuste damer, vi fikser alt. Og slipper ikke til de som bryr seg - slik at de får vist at de bryr seg. 
Og det er en dårlig egenskap. For når man bryr seg om noen vil man gjerne vise det. Og vi driftige damer nekter nok ofte ubevisst de rundt oss å gjøre akkurat det - å bry seg. 

Så det har jeg lært siste uka. Jeg måtte kanskje bli kreftsyk for å oppdage hvor mye mine nærmeste - og ikke minst mannen min  - ønsker å bry seg, for å vise hvor mye de faktisk bryr seg OM meg. Og det er ganske fint å bli brydd seg om.