Hvem er du?

Koronatiden og nedtrapping til lavaktivitet og lavere tempo har gitt rom for ettertanke. Om hva man bruker tiden på og hva man egentlig ønsker å bruke tiden på. Og hvem man er - innerst inne. Og når man til vanlig har et liv med høyt tempo, så har bevisstheten om dette lett for å forsvinne i hverdagens hektiske tempo. 

Jeg har i denne korona-perioden jobbet ekstremt mye. Altfor mye. Fordi jeg er kommunalt fast ansatt lege i en stor kommune, som selvfølgelig derfor har fått mange nye oppgaver med å håndtere koronasituasjonen. Og jeg har tenkt - som den legen jeg er - at det viktigste er å løse disse oppgvene - til fellesskapets beste. Slik at vi kan bremse og ev stoppe smitten. Og jeg har satt på vent alt annet. Familieliv, hundeliv og alt annet. 

Og jeg har blitt ganske sliten. (Og utakknemlighet er verdens lønn uansett). 
 

Så i helgen dro jeg på hytta, for første gang på lang tid. 
Og kom til verdens beste overraskelse: mine foreldre har siste fem dager vært på hytta mi, og overrasket meg med en ny terrasse som de hadde støpt og snekra til meg. Jeg ble, mildt sagt, superglad. En fantastisk gave jeg ikke har gjort noe for selv. Helt ufortjent. Som kun foreldre kan finne på å gi.  

Mine foreldre dro hjem. Jeg og mann og datter brukte helga på hytta - i stor grad avkoblende på ny terrasse. Og jeg bestemte meg for å bare HVILE, ikke GJØRE annet enn hva jeg følte for. For min egen avkobling. 
Og fant frem ull jeg hadde liggende. Og prøvde meg frem for å finne ut hvordan dette materialet fungerer med de teknikker jeg utsetter det for. Og så fant jeg en gammel koffert med noen få akvarellfarger og pensler. 

I min barndom, ungdom og store deler av mitt voksne liv - frem til min eldste datter døde - levde jeg et kreativt liv: Tegnet med byant, blekk mm, malte med akvarell, akryl, olje, sydde, quiltet, strikket, heklet med mer. Men da hun døde "forsvant" alt - jeg orket ikke. All kreativitet forsvant. Noe døde med Toda (kjælenavnet hennes).  Og deretter tok hverdagen med fire barn, funksjonhemmet sønn, krevende jobb, doktorgrad, hunder mm, overhånd for meg. Og jeg selv forsvant litt - i en hverdag der HUND ble eneste avkoblingen. 

Men denne helgen, mulig som resultat av oppussing av stue - der jeg har malt, planlagt og måttet være kreativ, kjente jeg at trangen til å være kreativ komme tilbake. Så jeg har malt, tegna og filta. Uten å bry meg med resultat og om det blir "pent". Kun for å kose meg med teknikker og materialer. Det har vært som å finne litt tilbake til sin ungdom, til seg selv (før livet tok overhånd) og til essensen av hvem man er. 

Jeg er hundemenneske - og har alltid vært det. Men jeg er også mye mer. Jeg er en sjel med behov for å skape, jeg er mor, hustru, datter, søster, venn. Men jeg trives best med å skape for min egen del. Så fremover blir tiden -uavhengig av korona - fordelt mellom hund og "annen kreativ egentid" og familie og venner. 

Så hvem ER du? Når mas og stress og forventninger skrelles bort? Hva liker du for din egen del og kun for din egen del? Når du ikke skal prestere av noen annen grunn overhodet?