Fridager i Ålesund

Når man jobber i helsevesenet blir det tildels ganske mye jobbing. Pga mangel på arbeidskraft først og fremst, så jobbmengden for de som "er i systemet" blir ganske høy. Da smaker det desto bedre med fridager. Så torsdag morgen satte jeg Lotta i bilen og dro hjem til foreldrene mine i Ålesund. Først og fremst for å gå i fjellet (verdens vakreste fjell finnes på Sunnmøre!) og dernest for å stille Lotta på NKK lørdagen (i dag). Planen var egentlig at Eirun skulle stille Lotta, men hun ble opptatt i "familiære anliggender", så dermed måtte jeg hoppe inn istedet, som fører.

Fjellturen ble veldig deilig. Ca 8 km til toppen -Høgkubben, 450 meter over havet med en fantastisk utsikt over Sunnmørsalpene, og Høgkubben er mitt "barndoms" fjell. Vi, dvs jeg og mine to kjære svigerinner("brorkoner"), og Lotta, gikk da fra Gamle Emblemsveg der min famile bor, opp Østrem og det som engang ble kallt "Abrahamsbakkane", opp ved Akslanakken og Storenakken til Østremssetra, og derfra opp mot Langevatnet til Kubbane, derfra opp og ned alle fire "Kubbane" til vi kom på toppen av den høyeste av dem - Høgkubben. Ned igjen via Skillinssetra der vi spiste lunsj. Lotta var med og er en drøm av en turhund. Trenger overhodet ikke bekymre meg for at hun skal ta avstikkere noe sted - hun holder seg tett ved bena mine hele vegen. Ned de bratteste partiene måtte jeg sette Lotta igjen i "SITT", og der måtte hun da sitte til vi tobente kom oss velberga ned fjellknausene uten å bli velta overende av hund i beina. Deretter fikk hun komme ned og få belønning :)
Littvindfullt på toppen, og vått i myrområdene mellom Skillingsetra og Melsvatnet. Men absolutt en deilig tur med solskinn og behagelige temperaturer.

Turen tok ca 4,5 timer, inkludert lunsj. Om kvelden gikk jeg og Lotta en tur i fjæra nednefor barndomshjemmet mitt. Ikke en tur for pyser det heller, med bratte svaberg og rullesteinsur. God proprioceptiv trening for oss begge. Og hyggelig å se gråhegre igjen.

I dag dro jeg og Lotta og min søte niese Mia utover mot Sunmørshallen og Voldsdalen for å delta på NKKs utstilling der. Etter knapt 3 minutter med bilkjøring måtte jeg stoppe fordi en stor og vakker brun korthåret vorstehtispe var i ferd med å løpe ut i vegbanen - 80-sone. Jeg bråstoppa bilen og fikk lokka henne til meg med pølsebiter, fikk på henne kobbel, og deretter inn i bilen. Snudde og kjørte hjem til mine foreldre og overlot den fremmede hunden til min far så han kunne finne eier. I tillegg til faren for påkjørsel var hun kun ca 200 meter fra en saueinnhegning med mange nyfødte lam, og en korthåret vorsteh med jaktinstinkter river lett istykker 2 -3 lam om hun trigges av løpende sauer.

Deretter dro vi utover til utstillingsområdet.

Lotta trivdes tydeligvis ikke inne i hallen. Virka ganske "tam". Ingen logring overhodet. Ingen glød. Ikke noe humør (og hun som alltid er i godt humør og logrer nonstop, full av liv og spillopper...). Hun understillte seg hele tiden, og prøvde en gang å stoppe meg under løpinga i ringen ved å bråstoppe og hoppe oppetter meg. Ikke "på" overhodet - heller ikke ift meg som fører.  Det ble blått, som forventet (ingen glød, samt at hun er moderat pelset, noe en del dommere ikke liker - men hun har brukspels - noe JEG mener springeren bør ha. Pelsen hennes krever nesten ikke noe stell, og er glatt over rygg og flanker hele tiden).
Jeg pakka med meg Lotta og Mia og kjørte MIa hjem før jeg satte kursen mot Trondheim igjen.
Etter et par timer forstod jeg hvorfor Lotta var som hun var og hvorfor hun ikke hadde vært veldig gira på frokosten sin i dag heller (som jeg stussa på - for hun er det fødte matvrak -"labrador" i matvegen...)- OG hun hadde drukket veldig mye. Både før vi dro til Sunnmørshallen, og mens vi var der. Og etterpå. Drakk og drakk til alle skåler ble tomme....

jepp ---reprise fra i fjor. Oppkast og diare. Hun hadde nok understillt seg pga magesmerter - igjen. Og vært daff fordi hun var syk... Noen lærer tregt...

Etter å ha fått tømt seg skikkelig ble hun mye bedre igjen. Og logrer igjen - takk og lov :) Det tristeste jeg vet om er en hund som ikke logrer. En blå sløyfe tar jeg ikke tungt. Jeg har den samme perfekte hunden med meg hjem som jeg tok med meg til Sunnmørshallen. :) At en dommer heller foretrekker tyngre hunder tenker jeg er litt trist for rasens del. Ikke for Lottas eller min.