Endringstid

Når en i flokken blir borte, endrer dynamikken seg. 

Og DET tenker man ikke så mye over, før man faktisk observerer endring. 
DVS: endring i adferd. 

Den uken som har gått siden Rim ble borte, har My endret adferd. Gradvis fra dag til dag, men likevel merkbar. Hun har blitt mer leken. Det er nå tydelig at lek har fått mye høyere verdi for henne. Lek med meg. Jeg har hele hennes liv  jobbet veldig mye med å øke verdien av lek. For hun har i utgangspunktet ikke vært spesielt interessert. Og fått litt avkastning, men begrenset.  Men siste dagene har lek - med meg - plutselig fått høy verdi. Og leksaken i seg selv høy verdi. I en slik grad at fra å jobbe med å få henne til å bry seg med leken, må jeg nå jobbe med å få henne til å slippe fra seg leken. )
Og hun har begynt å apportere. Plutselig gikk det opp for henne at hun er retriever. Så sko og ting og tang og leker hentes fra hele huset. Stolt som en hane kommer hun bærende med tingene. Og jeg blir jo selvfølgelig super-entusiastisk! Super-glad! Endelig!! Retriever-adferd!!! 

OG - hun har blitt rolig innendørs. Tidligere hang hun i lysekrona. Men med mye stress. Mye aktivitet - litt formålsløs sådan. Nå er hun roen selv når hun ser at vi skal ha ro. Sover rolig- uten å røre seg - ved siden av sengen min - 7 - 8 timer nonstop. Helt utrolig! Hadde jeg ikke sett det selv hadde jeg ikke trodd det!! 

Så hennes opplevelse av "tingenes orden", av "hennes plass i tilværelsen" har endret seg. 

Samtidig ser jeg at hun er supermyk. Følsom. En hund som gjerne vil levere og prestere. Som ønsker å tilfredsstille MINE behov og mine ønsker. Så min utfordring er å omstille meg til "nye reflekser". Fra Lotta - som er tøff i hodet og tøff i trynet" og som alltid har  gjort det som passer henne best, som har vist meg fingeren rett ut sagt, og gjort det HUN har hatt lyst til.  Til å toone meg inn på en supersensitiv hund med mye indre stress,  som gjør ALT jeg vil, bare jeg er tydelig i talen. Uten korreksjon. For DET er grusomt, syns My. Da mister hun motet, og evnen til å tørre å prøve flere ganger. 

Så min jobb nå er å finne et språk som sier fra om hva, hvordan og hvor lenge, og om feil - uten å bruke noe som kan minne om straff. For My er - viser det seg nå - så følsom - at straff i betydning også streng stemme, spesielt "plutselig streng stemme", tar fra henne motet. 

Så - jeg må tilbake til 100 % positiv hundetrening. Omtrent. Der feilmarkering også er positivit. Men som tydelig  markerer feil adferd som ikke gir belønning. Og som samtidg inspirerer henne til å prøve videre.  Intelligent hunde-trening er inspirerende. Så denne relasjonen blir givende. På mange plan :)