En slags normalitet

En slags normalitet er hva vi nærmer oss. Ikke bare ift korona. Men for min del ift hundetrening. Som har vært fraværende under pandemien pga arbeidsmengden jeg har hatt. 
Så nå trenes det. Mulig litt i overkant;  jeg innser at jeg KAN stå i fare for å slite ut My med trening. Så målet akkurat nå er å finne en ny balanse - der vi trener NOK, men ikke FOR MYE. 

Vi trener med mål om å konkkurere. I forsåvidt flere hundesporter. Men vi trener med tanke på lydighet primært, siden det kan "ektrapoleres" til mange andre ulike aktiviteter. Så vi går kurs som strekker seg over ett år (dvs i hvert fall to år) med Siv Svendsen, med en del hjemmelekser mellom kurshelgene (som avholdes ca annenhver måned). Sist helg var en slik kurshelg, og jeg har trent så mye jeg har greidd å finne plass til, tidsmessig, før denne helgen. Likevel dukket en joker opp før kurshelg: 

Det ble en usedvanlig stressende ettermiddag, torsdag 7.april 2022. Etter rask lufting av alle hunder da jeg kom hjem fra jobb, ropte jeg dem inn. My kom, sist av alle, som er uvanlig, og langsomt, sammenkrøket og med hvesende lyder. Det tok meg 10 sekunder før det gikk opp for meg at hun ikke fikk puste ordentlig og at noe satt i halsen på henne. Jeg åpnet munnen hennes, stakk fingrene ned i svelget og kjente en hard, tynn "gjenstand" som satt på tvers i halsen, rett over strupelokket. Jeg fikk lillefingeren min rundt den og prøvde å dra den ut, men gjenstanden var sleip og satt fast, og jeg glapp taket. Jeg prøvde igjen, men fant den ikke igjen, og hun hadde fremdeles vansker med å puste.

Da løfta jeg det lille dyret mitt (19,8 kg nå, så ikke kjempestor) under ene arma, grep telefonen med den andre og storma ut i bilen, kjørte alt jeg evnet utfra trafikk til nærmeste veterinær samtidig som jeg ringte dem. Idet jeg løfta henne ut av bilen kasta ho opp, noe hun gjentok inne på kontoret. De tok henne umiddelbart med inn på undersøkelsesrom der hun ble undersøkt, fikk narkose, intubert, fikk lagt ned sonde og gastroskopert, samt røntga hals og mage.

De kjente først en oppfylning litt bak og ned i halsen (og bak denne så de luft på rtg.bildet), men de greidde ikke å manipulere den opp eller ned, og etter at de la inn sonde og gastroskoperte, så de ikke noe som kunne indikere fremmedlegeme. Så enten har det sklidd ned i magesekken, eller så kom det opp da ho kasta opp.

Halsen var irritert, rød og sår, begge siden av svelget, og hun blødde litt spesielt høyre sides tonsille. Noe som stemmer godt med at en lang tynn gjenstand har sittet fast på tvers av halsen og at jeg "rev den løs" og nok laget sår i den prosessen.

Men hun lever, puster, er i god form (om enn sikkert sår i halsen, og litt kvalm etter narkosen). Og i kveld fikk hun et glass hermetisk asparges til kveldsmat. Aspargesen gikk ned på høykant, glupsk og uten protester.

Så vi slapp unna med skrekken.

Hun har ALDRI fått løpe etter, eller leke med pinner. Fordi jeg er redd slikt som dette skal skje. Og dagens opplevelser forsterket min oppfatning av å ikke oppmuntre til pinnegalskap.

Og takk til Evidensia Tiller som stod klar og undersøkte min lille frøken etter alle kunstens regler og muligheter.

https://evidensia.no/dyreklinikk/trondheim-dyresykehus/#

Vi dro sørover fredag 8.april. Jeg var litt usikker på om hun kom til å orke å trene, tatt i betraktning høyløpsk OG sår i halsen etter nevnte opplevelse. Og var egentlig innstilt på å ev bruke Lotta eller Rim denne helga, som stand-in, om My ikke orket. 
Rim er heller ikke helt i form, med kronisk skulderskade, hun halter etter aktivitet - alltid like blid, men sliter nå innimellom med å gå i trapp pga skuldrene. Hun er intens av personlighet og gir jernet uansett hva vi gjør, og sparer seg ikke. Så hun blir nok ikke veldig gammel. Men så lenge hun lever skal hun ha et lykkelig liv med aktivitet, selv om det sliter på skuldrene. Når man er en stor hund sliter det meste av aktivitet på skudrene. 

Lotta er i fysisk god form etter høstens og vinterens sykdom. Men er nok i ferd med å miste hørselen. Så hun vil gjerne gjøre det riktige, og gjetter seg til hva JEG vil. Søt og glad og logrende. Men altså ikke veldig "lydhør". Og hun har fått et "eldre" utseende - blitt mye tynnere, også i ansiktet. Så oppsummert har jeg nå to hunder jeg må tilrettelegge rundt, og en hund jeg kan trene aktivt med der målet er ulike hundesporter. Og jeg er generelt energisk selv, så jeg må hele tiden moderere meg av hensyn til My, så jeg ikke sliter henne ut. 

Heldigvis orket My å "leke" med meg denne helgen. Hun orket ikke å leke i den forstand at hun griper over leker med munnen, men hun tok gjerne bløte godbiter som fiskekaker og pølser som belønning. Harde godbiter ble spyttet ut. Men hun var langt fra å ha den energien og eksplosiviteten hun vanligvis har. Og den er ennå ikke tilbake, merker jeg. Så hun trenger tid på å komme seg og bli sitt "vanlige energiske eksplosive jeg". 

Og nå er sneen i ferd med å smelte i Trøndelag, så i dag startet vi sportrening. Første sporerfaringer på både My og Rim. Litt uvant, men de tar det greit og knekker koden på sin måte, begge to.