En helt vanlig fantastisk kveldstur

Vi hunde-eiere er flinke til å ergre oss over andre som på en eller annen måte "forstyrrer" hunden vår og vår "hunde-trening" når vi er ute på tur. Vi ergrer oss over småhunder som utagerer i fleksiline, vi ergrer oss over store hunder som henger utagerende ytterst i et kobbel mens eier prøver å holde den igjen. Vi ergrer oss over alle som "må hilse", vi ergrer oss over skrålende barn, syklister, joggere, skiløpere, løse settere, og så videre i det uendelige. For "alle" burde jo forstå at man må ta hensyn til "min hund".

Vi kan like godt slutte å ergre oss. Verden endrer seg ikke. Enhver er seg selv nærmest. ;) 

Så den enkleste og minst stressende måten å forholde seg til alt som KAN skje, er ved å la det skje, og ha fokus på at "jeg skal i hvert fall jobbe med MIN hund slik at jeg har kontroll over MIN hund". Og se på alle slags forstyrrelser (les: Tidligere ergrelser) som en mulighet for trening. 

Det forutsetter at du forbereder deg litt før du går ut på tur. Med gode belønninger som du vet hunden din vil ha. Og at du har jobbet med hunden din i forkant gjennom valpealder og at dere har en god relasjon. 

I ettermiddag følte jeg virkelig at jeg fikk igjen for å leve ut dette synet på "forstyrrelser". Jeg og Nova var ute på kveldstur, på tursti langs NIdelven. Der er det både en del hunde-eiere, joggere, syklister og andre som går tur. Jeg utrusta meg med leverpostei, og vi fikk trent en del møtesituasjoner med joggere spesielt. For som den gjeter Nova er vil hun veldig gjerne løpe etter joggerne. Ikke for å nappe eller bite, men fordi de trigger trangen til å løpe etter hos henne. Men når hun får belønning for å ha fokus på mor, så er valget om å la være å løpe etter mye enklere. 

Og så traff vi en veldig skummel mann. Turens høydepunkt. Han hadde stor svart jakke, han hadde mørkt hår og mørke briller og han stoppet da han så oss. Han lurte på om Nova var snill. "Ja", svarte jeg, som sant er. Da "kasta" han seg over henne, bøyde seg skikkelig fremover og slo ut med armene. Skikkelig skummelt syntes Nova. Jeg var aventende. Jeg VET at Nova ikke svarer med aggresjon eller utagering ovenfor folk, men jeg så at hun syntes dette var skummelt. 
Nova satte seg ned, la på ørene og ble veldig liten og smiskende. Mannen bøyde seg videre etter, hun ble enda litt mindre, men deretter kom belønningen :) 
Kyss og klapp og klem, - de satt rett og slett og klinte midt på stien - de to. Nova som raskt slappa av, logra og svarte med å kline tilbake. Og mannen som syntes dette var den vakreste hunden han noengang hadde sett. Han lurte på om han kunne få henne. "NEI!" - sa jeg. "Denne er min"  ;) 
Og Nova lærte at skumle fremmede menn i store svarte jakker som bøyer seg over henne med brå bevegelser og store armer, egentlig bare vil kline. En god lærdom. Jeg var superfonøyd  :)

Hun elsker å kline og kose. Det er selvfølgelig en forutsetning for at slike hendelser oppleves som en belønning for hunden. Har du en hund som ikke liker å bli tatt på av fremmede, må du si fra idet personen spør om hunden er snill. Da går det an å si: "Ja, den er snill, men ikke ta på den, for den liker ikke å bli tatt på av fremmede". Verre er det ikke. 
Pakker vi hundene for mye inn i bomull, så får vi skjøre hunder. Vi MÅ la de få utfordringer noen ganger, som går ut over komfortsonen. Uten at vi presser dem over evne.