DejaVu - "gjensyn" med glede

Jeg har gjennom årene hatt en del hunder. De fleste har fungert veldig bra i heimen her, men noen har ikke fungert. Av ulike grunner. Ofte fordi vi har vært en type familie som har hatt for høyt tempo og for høyt stress for enkelte hunder. Så de har ikke trivdes hjemme hos oss. Og har ikke passet inn i den hverdagen vi har hatt her. 

En av disse hundene var Bamse. En samojed hannhund. Nydelig hund. Veldig smart. Klikkerklok. Han ble bla sendt på klikkerkurs med ungene som lærte han mange morsomme triks. I samme periode hadde vi tre tisper. Med løpetider som ikke ble synkronisert. Så i prakis hadde vi 9 uker med løpetid to ganger hvert år. Og Bamse ble superstressa hver gang. Han spiste ikke, drakk ikke, og ulte nonstop. Ca 18 uker per år ..... Og var generelt anorektiker. 

I tillegg hadde han store problemer med tarmen. Kronisk diare, som ikke ble bedre uansett hva jeg gjorde. Så det rant - så og si nonstop - vanntynn diare fra han. Ikke spesielt hygienisk.Og spesielt ikke med tykk, fluffy samojedpels.... Jeg prøvde mye - alle typer for - inkludert råforing. Siste ble han litt bedre av, men ikke bra. 
Etter mye frem og tilbake konkluderte veterinær med at han hadde veldig høye stresshormoner som påvirket tarmen. Så vi valgte å kastrere han kjemisk først. Og han ble mye bedre. Først og fremst i tarmen (så det gikk an å ha han innendørs uten å vask gulv gg 3 per dag), og han ble roligere rundt tispene vi hadde. Så etter 6 mnd med kjemisk kastrering valgte vi å kastrere han fysisk. (Noe jeg i etterkant ser ikke var spesielt lurt). 

Han ble roligere rundt tispene, spiste bedre, men - ressursforsvaret han hadde vist som unghund (som jeg hadde trent "bort") dukket opp igjen. Og han fikserte da først og fremst på yngste barnet i huset, som den gang var i barnehage-alder. Og 36 kg versus 15 kg - siste var vekt på barnet, og legg til tenner, er ujevn match. Og han viste økt tegn til stress når huset ble fylt med unger (venner, slektninger osv), og i to ulike settinger med mange barn rundt oss, i tillegg til de tre tispene våre, gjorde han overslag og satte tenna i meg.  Så da turte jeg ikke ha han i huset lenger. Med tanken på yngste avlegger, 
En super hund på mange måter. Men ikke i heimen vår som ble for stressende for han. Og la han med tungt hjerte ut for salg/omplassering. 

Det tok mange måneder og mange interessenter før jeg solgte han. Til en rolig familie uten små barn. Det første året holdt de kontakt med meg, men så ble det stilt. Og jeg visste ikke hvor han ble av. 
Men jeg tenkte mye på han gjennom årene. Han er og var en fin hund, med mange gode egenskaper. Og mellomste sønn i heimen her, som har sine utfordringer av ulike slag, var spesielt knyttet til Bamse. Så derfor var det ekstra sårt at det ikke fungerte å ha han hos oss. 

Årene gikk. 

Så i vår dukket det opp en melding: Omm jeg var den som hadde eid Bamse? 
Jeg står ennå som eier i registrene, for kjøperen sendte aldri inn papirene vi signerte. 
Jeg ble utrolig glad! Det viste seg at Bamse var videresolgt, pga et samlivsbrudd, til en tredje eier. Og har vært hos denne storparten av livet sitt. Og hatt et fantastisk liv, med mye friluftsliv og aktivitet. Og tydelig vært en velsignelse og bestevenn for den som overtok han. 

Jeg kan ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for det gode livet som Bamse har hatt hos denne personen. Noen hunder blir hos deg for alltid i hjertet, og Bamse var en slik hund. Og det å vite at han har hatt et godt liv, demper sorgen - som det tross alt er - ved å måtte sende han fra seg. 

Noen ganger "virker" ikke hunden man har, i det livet man har og den hverdagen man har. Og det å sende en hund fra seg, er vanskelig. I tillegg er det i hundemiljøer ofte en uting og ikke minst regnet som umoralsk å omplssere en hund. Så eier får så det synger i ørene av kritikk og mistenkeliggjøring når man tyr til ompassering. 
Men ofte er det til det beste - ikke bare for eier, men også for hunden. Og jeg vet nå at Bamse fikk et mye mye bedre liv der han er nå, enn han kunne fått hos meg, slik som omstendighetene i livet mitt var den gang. 

Nå får jeg den gleden å følge Bamse på facebook, via hans eier. Noe jeg er ufattelig takknemlig og glad for.