Ansvar del 1.

Der er en del i vinden for tiden ang hund og hundehelse og hunders velferd. Og hvem som har ansvar for hva oppi alt dette. Og mange går i skyttergravene i debatten fordi den rommer og samtidig tråkker på så mange følelser. For vi ER jo, vi aller fleste av oss, ekstremt glad i hundene våre og har absolutt ingen ønsker om at de skal ha det vondt. Samtidig er det et menneskelig trekk å lukke øynene for hva vi ikke føler oss helt bekvem med, som feks at VÅR Fido kanskje ikke har det helt optimalt.
I går var jeg på foredrag ang dette med hund og hundehelse. Og spesielt bracchiocephale (kortsnutede) hunder var et tema der. I Sverige har nå vetrinærene startet et "opprør" mot avl på kortsnutede hunder med helseplager. Og de norske vetrinærene ser ut til å henge seg på. Og det er vel og bra. Der er mye som kan gjøres for å bedre husdyrs vilkår i Norge og andre land. Alt fra at forsikringsselskaper ikke vil forsikre kortsnutede hunder (da blir de for dyre å holde med tanke på vetrinærutgifter - og hunde-eiere er faktisk PLIKTIG til å sikre hundene sine helsehjelp ved behov. Det er lovfestet!), til å gi strengere straffer til de som smugler hunder inn i landet.

Men uansett kommer vi ikke utenom AVL. Og oppdrettere. Her hviler en betydelig del av ansvaret for hundenes helse.

Oppdretterne velger avlsdyrene de vil bruke. De må gjerne skylde på hundedommere - men til syvende og sist er det ikke dommerne som avler - de bare premierer hva DE liker. Hvilket i aller høyeste grad er en skjønnsmessig og menneskelig sak å gjøre.  Det er likevel oppdretterne som avler.
Å velge en hund med ekstremt kort nese fordi denne har høyere premiering enn en med en litt mindre kort nese, og samtidig gi kommende valper et dårligere utgangspunkt for helse og hverdagsmestring - DET er utrolig kortttenkt. Det viser at man egentlig ikke tar hensyn til hundens ve og vel - men kun har tanke for eventuelle pokaler (- for øvrig billig juggel )- som står på premiehylla over peisen. Og man tar heller ikke hensyn til kommende valpekjøpere, som blir påført veterinærutgifter, og mye bekymringer og kanskje sorgen over å måtte avlive tidlig en avholdt venn.
Det samme kan sies om andre fysiske ekstremtrekk: Mange folder, feil vinkler, store massive kropper med korte ben som ikke evner å bære vekten til dyret, korte skaller, grunne øyehuler med øyne som faller ut, sykdommer som rammer stor del av hundebestanden i en rase som feks allergi, epilepsi, hofteleddsdyslasi, gulvredsel, annen angst, hunder i raser som er kjent som angstbitere. Det meste av dette er arvelig.

Og så har vi dette med rasers psykiske og adferdsmessige særtrekk. De energiske 2-årige hannhundene. De som bjeffer - fordi de er skapt til det. De som snuser - fordi de er skapt til det. Og de som "virrer" - fordi de har et søksmønster som kan oppfattes som "virring" av de som ikke ken bedre om hund. Det er faktisk oppdretters ansvar å se til at eventuelle kjøpere er grundig informert om disse særtrekkene. En hund er ikke bare en hund. Ost er ikke Jarlsberg, nødvendigvis. Kjøper du lapphund, eller annen type spisshund, får du ofte bjeffing med på kjøpet. Kjøper du finsk spetz får du garantert MYE høyfrekvent bjeffing med på kjøpet. Kjøper du setter får du en veldig fysisk aktiv og energisk hund som "virrer" når du går tur. Kjøper du labrador -og spesielt hannhund - får du en veldig energisk pubertetslus som setter huset på ende de to-tre første årene før den roer seg helt og blir en sedat og sannsynligvis ganske overvektig familiehund. Hvis oppdretter "glemmer" å informere eventuelle kjøpere grundig om dette i forkant - helt ærlig og om nødvendig litt svartmalt - så er risikoen stor for at hannhunder 18 - 24 mnd, enten ender på finn.no som en vandringsobjekt, eventuelt ender opp hos vetrinæren for avliving.
Og så alle de personlighetstrekkene som aldri nevnes for ferske førstegangskjøpere: Usikkerhet - veldig vanlig hos mange hunder. Og det i sin tur gir bjeffing, varsling, utagering, knurring og i verste fall bitt. Samkjønnsaggresjon - Fido ser rødt idet den ser snurten av naboens søte shnauzer hannhund - og denne svarer - for det er den skapt til - og dermed er nabolagets fred forstyrret for ymse år fremover.
Hvilke oppdrettere opplyser om at de har avlet på hannhund med samkjønnsaggresjon? Eller forteller spontant at tispemor er usikker og litt engstelig, og at det er høy sannsynlighet for at valpene plukker opp disse negative særtrekkene? Og hvilke oppdrettere forteller at de aldri har "testet" valpemor i urbane miljøer, kun latt henne rusle rundt på åkeren på landsbygda? Og at de dermed ikke kan si noe om valpenes genetiske forutsetning for å takle et hektisk liv i byen...

Unnskyldningen fra ymse oppdrettere: Folk kjøper! - Vel - folk "kjøper" både sex og narkotika uten at det legitimerer verken prostitusjon eller narkotikasalg. Så hvorfor skal argumentet med at kjøper har hovedansvaret fordi man da opprettholder et marked for syke og usunne hunder, være noe mer valid? 

Vi mennesker tiltrekkes ofte av det ekstreme - det største - det minste - det søteste - det styggeste - det mest ekstreme i en eller annen retning. Men hvorfor skal dyr lide pga våre særtrekk? Hvorfor skal oppdrettere kunne legitimere sin usunne avl med "premieringer" eller "folk ønsker", når alt det gir er lidelse for dyr?
Jeg bare spør.....